Lederpraten i Vestre Viken S2E06 – Linda Holth Djupvik og Morten Egeberg Evensen – Tekstversjon

Høsten 2025 fikk den helt nye Stråleterapienheten i Vestre Viken godkjenning fra Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA). Linda Holth Djupvik og Morten Egeberg Evensen har begge vært helt sentrale i etableringsarbeidet, og leder nå hver sin enhet i nye Drammen sykehus.

Hvordan har reisen vært fra 2022 da de to startet opp med nesten blanke ark i midlertidige og tomme lokaler, frem til at vi nå kan ta imot pasientene? Det har vært en spennende og utfordrende reise å lede, og i denne episoden av Lederpraten deler de sine erfaringer, både opp- og nedturer, med oss.

Hør episoden her

Tekstversjon

ELLEN SVARSTAD BIRKHEIM:
Velkommen til en ny episode av Lederpraten i Vestre Viken, der vi snakker om ledelse og utvikling med våre ledere. Mitt navn er Ellen Svarstad Birkheim, og i dagens episode skal vi få innblikk i hvordan det har vært å skulle etablere et helt nytt tilbud i et stort foretak som det Vestre Viken er. Jeg har fått besøk av Linda Holth Djupvik og Morten Egeberg Evensen fra Enhet for medisinske fysikere og Enhet for stråleterapeuter på nye Drammen sykehus, der Linda er leder for fysikerne og Morten for stråleterapeutene.

Velkommen til Lederpraten, Linda og Morten!

MORTEN EGEBERG EVENSEN:
Takk!

LINDA HOLTH DJUPVIK:
Takk!

ELLEN:
Dagens tema omhandler ikke bare ledelse, men også nytenkning, etableringsutfordringer, samhandling, skaperglede og helt sikkert også noe frustrasjon på veien mot mål. Dere to, med bistand fra mange flere, har gjennom de siste tre og et halvt årene jobbet med etableringen av et helt nytt pasienttilbud i Vestre Viken.

Når det nye sykehuset nå er tatt i bruk, kan vi tilby strålebehandling til de av våre kreftpasienter som har behov for det, på deres lokalsykehus.

Tidligere har det jo vært slik at disse pasientene i stor grad har måttet reise til Oslo for å få den nødvendige behandlingen. Så, helt innledningsvis, etter den reisen dere har vært gjennom sammen om nå siden 2022; på en skala fra 1 til 10, hvor fornøyde er dere med å ha kommet dit dere er nå? Vi begynner med deg, Linda.

LINDA:
Ja, det første tallet som dukker opp i hodet mitt da er egentlig syv.

ELLEN:
Syv, ja!

LINDA:
Ja, jeg er veldig fornøyd med at vi klarte å komme i land og klarte å starte opp til planlagt tid og gjøre det på en trygg og god måte. Så det som trekker ned skalaen fra ti må jeg si at er at vi hadde jo ønsket at vi hadde hatt enda mer på plass da vi startet opp.

ELLEN:
Ja. Så derav en syver?

LINDA:
 Ja.

ELLEN:
Men den synes jeg er god. Det må vi si. Morten, da? Hvor ligger du?

MORTEN:
Jeg ligger litt høyere, altså. Personlig så tror jeg jeg ligger på en nier. Og jeg velger å se på det litt motsatt, at med de utfordringene og de skjærene i sjøen som er – å starte noe helt nytt, at vi klarte å få alt det vi vi ønsket på plass til oktober var jeg kjempefornøyd med.
Det tilbudet vi kunne levere fra dag én var veldig bra, så jeg er egentlig fornøyd og veldig stolt av at vi egentlig kom så langt som vi gjorde. Selv om det er en del ting som gjenstår, så tenker jeg at jeg liker å score oss litt høyere. 

ELLEN:
Det her tenker jeg er et godt samarbeid, for nå ender dere på en åtter, ikke sant?

MORTEN:
Det er passe.

ELLEN:
Veldig, veldig bra! Det synes jeg var en god innledning. Men før vi går inn i dagens tematikk, så må vi bli litt bedre kjent med dere to. Jeg starter med damene igjen, jeg. Linda, hva er bakgrunnen din og hva var det som gjorde at du ble med i akkurat det teamet som skulle etablere dette tilbudet i Vestre Viken?

LINDA:
Ja, hvis vi skal gå helt tilbake til utdannelse, så er bakgrunnen min at jeg er sivilingeniør i biofysikk og medisinsk teknologi fra NTNU. Jeg har jobbet som medisinsk fysiker siden jeg var ferdig utdanna i 2002, og i den perioden så har jeg jobbet både i Trondheim og Tromsø, og de siste tolv årene før jeg begynte i Drammen, jobbet jeg i Oslo.

I de tolv årene så var det også fire år da jeg jobbet nasjonalt i Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet, med kvalitetssikring av stråleterapi i Norge. Ellers så bor jeg i Asker sammen med mann og to barn.

Jeg hadde jo hørt om at det skulle etableres stråleterapi i Drammen. Jeg ble kontaktet og oppfordret til å søke, og da tenkte jeg at muligheten til å få være med å etablere et helt nytt tilbud var veldig spennende. Så høsten 2022 startet jeg i jobben, og det var da akkurat tre år før vi hadde planlagt oppstart.

ELLEN:
Ja, ikke sant? Her var det masse kompetanse. Veldig riktig bakgrunn, høres det ut som for meg, og så kunne du da få muligheten til å starte noe der du faktisk bor.
OK. Morten, da? Din bakgrunn og litt om hvorfor du endte opp…?

MORTEN:
Ja, jeg er utrolig nok født på kontoret til min nåværende sjef, det han hadde på det gamle sykehuset. I 1980 på gamle Drammen sykehus, som nå er stengt. Så jeg er jo drammensgutt fra fødselen av

ELLEN:

Det er gøy!

MORTEN:
Moren min har jobbet på sykehuset i alle år. Og litt om meg; jeg er utdannet radiograf i utgangspunktet, har gått her på det som het Høgskolen i Buskerud og Vestfold og som nå heter USN, og så videreutdanning i stråleterapi i Oslo. Jeg har jobbet på Radiumhospitalet siden 2006 og vært mye involvert i fag der og jobbet en del med protonsentret som noen kanskje har hørt om, som åpnet i Oslo i fjor.

Så fikk jeg muligheten til å komme hit til Drammen å være med å starte noe nytt, og det følte jeg var helt unikt. Jeg bor i Revetal nå og har flyttet ut av Drammen, dessverre. Men det er jo det å kunne være med å starte noe nytt, forme det… kort reisevei… Det å få etablert noe her i det jeg synes er hjembyen min, Drammen, det er ikke en mulighet som kommer veldig ofte, det å starte et helt nytt senter. Så det var et kall, følte jeg, det måtte jeg være med på.

ELLEN:
Veldig morsomt! Nå kjenner jeg jo dere litt, begge to, eller har blitt litt kjent med begge to. Kjente dere hverandre før dere startet opp her?

MORTEN:
Ja.

LINDA:
Ja, vi har jobbet sammen i tolv år i Oslo, vi! Så vi har sittet tett sammen.

ELLEN:
Ja, så dere har med dere den ballasten inn, også. Bra! Da vet vi litt om bakgrunn og litt om dere.
Så når dette tilbudet nå står klart, hva er det det faktisk omfatter? Hva er det dere har bygget opp?

MORTEN:
Det vi har bygget opp er et stråleterapitilbud, altså strålebehandling til kreftpasientene i Vestre Viken. Og i første omgang så er jo det for de pasientene som trenger smertelindring eller symptomlindring, altså palliative pasienter. Og så vil vi etter hvert fylle på med kurative pasienter, altså pasienter som skal bli friske. Stråleterapi er jo en stor del av kreftbehandlingen i dag, og det gir Vestre Viken muligheten til å ha et helhetlig tilbud med både strålebehandling, kirurgi og medikamentell behandling.

LINDA:
Ja, og i løpet av den prosessen så har vi jo måttet kjøpe inn masse nytt utstyr, for vi startet med ingenting, så vi har kjøpt inn en CT som er dedikert til stråleterapi. Så har vi kjøpt inn tre strålebehandlingsmaskiner som er helt like, og så har vi kjøpt inn mye programvare og måleutstyr sånn at vi har kjøpt inn alt som trengs til en stråleterapiavdeling.

ELLEN:
Dere har startet egentlig på null og gjort hele jobben.

MORTEN:
Blanke ark…

ELLEN:
Ja, og bare en innkjøpsprosess på dette her er jo stort.
OK, og så har dere da vært ledere oppi dette her og. Hva har det bestått i? Hva er det de som dere leder gjør, sånn rent praktisk?

LINDA:
Altså fysikerne som jeg leder, vi har ansvaret for at maskinene holder seg som de er når vi får dem levert fra leverandør. Så vi må måle på dem jevnlig for å passe på at de holder seg, og at strålingen som gis er den som vi har planlagt å gi til pasientene våre. Og vi må også godkjenne all strålebehandling før det kan gis til en pasient, så hver enkelt pasientplan blir alltid godkjent av en fysiker før den blir gitt til en pasient.
I tillegg gjør vi en del målinger på alle planer som vi måler før vi gir det til hver pasient.

ELLEN:
Ja, så her er det et komplekst bilde. Her er det mye som skal stemme.
Stråle terapeutene da, Morten?

MORTEN:
Stråleterapeutene er jo de pasientene møter når de kommer til oss. Typisk skal de ha et oppmøte på CT som Linda nevnte, og da er det stråleterapeuter som bemanner den. De tar en CT-undersøkelse. Det er stråleterapeuter som lager planen i samarbeid med leger og fysikere og som tar imot pasienten når de kommer for å få behandlingen og følger dem opp underveis. Og så kobler vi selvfølgelig på andre helsefaggrupper, eller yrkesgrupper, ved behov. Men hovedoppgaven vår er å ta imot og behandle pasientene, og passe på at de får riktig behandling, og følge dem opp i det daglige.

LINDA:
Noe av det spennende i stråleterapi er jo dette tverrfaglige samarbeidet som pågår. Vi er avhengige av mange yrkesgrupper som må jobbe sammen for å få til best mulig.

ELLEN :
Klart,dette er et stort bilde.

MORTEN:
Så vi representerer bare to av mange yrkesgrupper som er involvert i et pasientforløp hos oss, og alle er veldig viktige.

ELLEN:
Allikevel, jeg sa det kanskje innledningsvis, det her med at det det betyr for pasientene våre, er jo at de nå kan få denne behandlingen lokalt og ikke må reist til Oslo for å få det. Er det noe annet dere ser har en betydning for våre pasienter inn mot dette tilbudet?

MORTEN:
Det var jo en en av grunnene til at man bygde stråleterapi i Drammen, og at man bygger og flytter det lenger vekk fra mer sentraliserte enheter er jo fordi man ser at bor du langt fra etter at terapi tilbud, så er det mindre sannsynlig at du får ekstra behandling hvis du trenger det i en symptomlindrende eller palliativ setting. Så målet er jo ikke bare å behandle dem som vi alltid har sendt til Oslo, men at flere skal få det tilbudet og få nytten av det. Og vi vet jo allerede om pasienter som vi har behandlet siden oktober som sannsynligvis ikke ville ha fått tilbud om strålebehandling hvis ikke Drammen hadde startet opp i oktober.

Så vi opplever jo pasientene som veldig fornøyde og takknemlige for at vi finnes. Det er jo det som er givende med å jobbe med strålebehandling, all takknemligheten og de menneskene vi møter da, og følelsen av å kunne hjelpe dem. Og det føler vi virkelig at vi har gjort allerede nå. Bare etter tre måneder så har vi gjort en forskjell, føler vi.

ELLEN:
Ja. Hvor mange har dere med dere, da? Hvor mange medarbeidere er det som inngår i de to enhetene deres?

LINDA
I enhet for medisinske fysikere, så er vi syv medisinske fysikere nå. I tillegg har vi en fysiker som er ansatt i Skien, som er hos oss og hospiterer, for i Skien er de også i gang med å etablere stråleterapi. Så det er veldig fint, både for oss og for Skien, at vi har en utplassert hos oss.

ELLEN:
Ja, det er nyttig. Kunnskapsoverføring. Hos deg?

MORTEN:
Vi er 16 stykker inkludert meg, og så skal vi utvide med seks til til høsten. Vi kjøpte jo tre maskiner, som Linda sa. Vi har bare tatt i bruk to, men vi skal opp med alle tre i løpet av høsten og starten av 2027, så da trenger vi flere mennesker. Så vi starter faktisk en rekrutteringsprosess nå i disse dager. Så hvis det er noen der ute som hører på som er stråleterapeut, så følg med på Finn. 

ELLEN:
Det er bare å melde sin interesse.

MORTEN:
Ja.

ELLEN:
Det er veldig bra. Og så har dere disse to enhetene med deres folk. Og så nevnte du, Linda, dette med tverrfaglighet, ikke sant, hvor viktig det er? Det er mange andre yrkesgrupper som er med på det her også, har dere lyst å si litt om det? Hvilke yrker eller hvilke grupper har vært kanskje spesielt viktig for dere i oppstartsfasen, og kanskje fortsatt er det? Det er mange?

MORTEN:
Vi kan jo nevne… hvis vi skal nevne en spesielt, så en onkolog som heter Elin, som ikke er med i dag, hun var jo en del av det trekløveret som vi kalte oss som startet det her. Og det er klart, det er jo samspillet onkolog/stråleterapeut/medisinsk fysiker er jo liksom hovedgruppen som jobber med stråleterapi. Men samtidig så trenger vi jo masse støtte og hjelp fra for eksempel onkologiske sykepleiere som følger opp symptomer, og administrativt personell, helsesekretærer og ikke minst ingeniører som holder maskinene våre i gang. Så det er et stort team rundt hver pasient.

ELLEN:
Bra. Tverrfaglighet er bra, og det trenger vi jo. Men jeg har lyst å ta dere litt tilbake til dette her med oppstarten, for jeg føler at dere er litt gründere? Dette har jo vært mye innovasjons- og nybrottsarbeid. Hva var det dere erfarte sånn helt i starten, liksom? Hva var det dere gikk i gang med? Og ikke minst; hvordan gikk dere i gang?

LINDA:
Det er morsomt å tenke tilbake til da vi startet, for vi ble ansatt i onkologisk poliklinikk som holdt til på det gamle sykehuset i Drammen. Men der var det jo ikke plass til oss, så da vi kom så var det bare jeg og Morten som satt i egne lokaler. Vi var nye i Vestre Viken og nye på Drammen sykehus. Det var en veldig fin gjeng som jobbet på onkologisk poliklinikk, og vi ble invitert opp dit på sosiale sammenkomster, men vi hadde jo ikke så stor faglig fellesarena. Så der var vi en stund, du og jeg.

MORTEN:
Ja. Vi hadde en hel kontoretasje, et helt bygg alene for oss selv, så de første møtene var «Ja, kommer du inn på kontoret mitt, Linda, så tar vi en prat» og så går vi inn på kontoret til Linda, så tar vi en prat… så vi kom jo ikke til dekket bord når det gjaldt akkurat det organisatoriske, det gjorde vi ikke.

LINDA:
Heldigvis så ble vi kastet ut derfra.

MORTEN:
Ja!

LINDA:
Og da ble vi inkludert i prosjektgruppa på Nytt sykehus Drammen og fikk lov å flytte inn i brakka med sammen med de som jobbet der. Der ble vi veldig godt tatt imot, og det var skikkelig viktig å bli en del av et miljø. Da ble alt mye lettere.

Og da fikk jeg også en badegruppe som har betydd mye for meg i disse årene. Men det har vært veldig mange mennesker å forholde seg til i denne tiden, så da vi flyttet dit var det ikke bare Nytt sykehus Drammen, også PNSD, Sykehusbygg, satt jo i samme brakka.
Så var det en del andre folk vi måtte bli kjent med etter hvert, fra både Sykehuspartner og Sykehusinnkjøp.

MORTEN:
Så har jeg jo lyst å trekke fram OU-avdelingen, da, der hvor du jobber, Ellen. Uten dere, og uten Cecilie spesielt – håper du hører på – som hjalp oss å få struktur... For i starten var det jo nesten en uoverkommelig mengde oppgaver.

Hvor skal du begynne? Og hva er det første du skal gjøre, og hva er det neste du skal gjøre da? Å få på plass bare strukturen rundt det med en styringsgruppe og et mandat og en plan og et rammeverk… Så Cecilie var kjempeviktig for oss, og vi har fått utrolig mye støtte fra OU-avdelingen generelt, ikke bare Cecilie, i hele prosessen – så det har vært utrolig viktig.

LINDA:
Vi hadde jo lang erfaring, men vi hadde jo lang erfaring fra et sykehus hvor alt var oppe og gikk. Så vi visste hva som skulle på plass, men det var ikke så lett å vite hvordan vi skulle komme dit i starten. Så det å få hjelp til å sortere alle tankene i hodet var veldig nyttig.

ELLEN:
Ja, sånn som når dere kom ut av de lokalene der dere satt helt alene og var dere to, til å komme over i et miljø og få satt struktur på tingene med litt god støtte. Så begynte ting å skje.

MORTEN:
Det er jo en prosess det å skulle være ledere sammen, og vi har fått mye hjelp av Cecilie til å utvikle oss som personer også, og som makkere, kan vi si det på den måten?

LINDA:
Absolutt!

MORTEN:
Så det er klart, jeg og Linda har jobbet utrolig tett sammen nå i tre et halvt år, så det blir et helt spesielt tillitsforhold. Og det er jo en støtte som jeg opplever i det daglige, at vi kan alltid stikke innom kontoret til den andre. Og trenger man å prate om noe eller trenger man å lufte noe, eller «hvordan synes du det gikk» eller «hva skal vi gjøre med det her, da?» Det er noe av det viktigste, føler jeg, som vi sitter igjen med.

LINDA:
Ja, det har jo vært en vei å gå. Vi har lagt ned en stor jobb, men det samholdet vi har nå er jo veldig verdifullt.

ELLEN:
Så det har jo vært noen skjær i sjøen. Dette har ikke vært plankekjøring fra start til mål, sånn «smooth sailing»? Dere har møtt på noe underveis, det hører jeg jo.

LINDA:
Det har jo vært en del usikkerhet rundt hvordan man skal kunne gjøre ting, så da har det vært fint å ha noen å snakke med om de tingene. For eksempel ansettelser, de første ansettelsene så sto vi jo sammen og hjalp hverandre. Så fikk vi også hjelp fra andre utenom det, men...

MORTEN:
Ja, på et eller annet tidspunkt så må man jo ta noen valg også. På et eller annet tidspunkt så må man si OK, vi går for det her, eller vi ansetter den personen. Første gang du skal gjøre det føles litt skummelt, men det har jo gått bra. Jeg synes vi har fått utrolig flotte medarbeidere, altså. For et team med folk vi har fått tak i! Men skjær i sjøen, det har jo vært…. Ja, anskaffelsesprosesser som har trukket ut i tid, det har vært flere runder med... Vi brukte halvannet år bare for å kjøpe programvare, og noe utstyr til fysikerne tok vel over to år å få kjøpt.
Det er klart, da går man jo og venter på å få det for å bruke det, så…

LINDA:
Ja. Og vi startet jo bare tre år før vi skulle være i klinisk drift. Hvor omfattende en offentlig anskaffelse for en region var, det har vi lært mye om. 

ELLEN:
Ja, det vil jeg tro at dere har lært mye om.

MORTEN:
Vi ble ansatt for tre et halvt år siden, og da var jo betongen allerede støpt og herdet. Så klart, vi ønsket jo selvfølgelig å sette vårt preg på det og gjøre endringer, vi, men når betongen er helt, så var det ikke alt vi kunne tilpasse. Så noen tilpasninger til hvordan vi hadde ønsket å bygge opp avdelingen, måtte man jo selvfølgelig gjøre, basert på «sånn ser bygget ut nå. Hva kan vi få til med det?»

ELLEN:
Ja, ikke sant. Det er noe man må forholde seg til underveis. Noe er fast og noe kan endres litt på, og så er det å finne de gode balansegangene på de tingene der.

LINDA:
Ja, og ikke minst å finne de riktige arenaene til å stille de riktige spørsmålene for å få et svar på det man lurer på.

ELLEN:
Og det er jo det jeg erfarer, det er ikke alltid like lett, det der. Og dere som skulle etablere noe helt nytt, som kom utenfra og ikke kjente organisasjonen fra før. Så jeg synes det er ganske imponerende, det dere har fått til, og der dere er nå. For det har ikke gått av seg selv.

MORTEN:
Akkurat det har vært litt vanskelig, litt krevende. Vi. Som sagt, til å begynne med satt vi på utsiden av sykehuset. Ikke kjente vi til sykehuset og arenaen og strukturene og hvordan tannhjulene gikk der, for vi satt på utsiden og var nye, og de kjente ikke til oss.

«Oi, eksisterer det enheter med stråleterapeuter og fysikere ved Vestre Viken?» Nei, det var det jo nesten ingen som visste. Så det har vært en prosess hele veien, og jeg føler nå at vi endelig begynner å lande, og at vi – i hvert fall for meg personlig – finner plass i ledelsesstrukturen, og her er min plass, her er min linje og de riktige arenaene og kanalene for informasjon. Så jeg får informasjon, og jeg får gitt informasjon videre til de som skal ha det. Det har tatt tid. Det har ikke vært enkelt.

LINDA:
Det å forstå hele oppbyggingen av byggeprosjektet har tatt litt tid, ja. Og vi har vel noen ganger stilt spørsmål i feil forum.

MORTEN:
Ja, for det er jo et poeng, at vi har jo liksom strukturen i Vestre Viken som vi liksom nå jobber i og sånn. Men den gangen måtte vi også forholde oss til PNSD som bygde sykehuset og Vestre Vikens mottaksprosjekt, så vi hadde tre organisasjoner som vi skulle prøve å navigere og finne «hvor hører vi hjemme» og «hvilken arena er riktig sted for å stille de riktige spørsmålene?»

Vi tråkket feil et par ganger. Det tror jeg vi skal innrømme.

ELLEN:
Det er nå jeg kjenner at jeg begynner å bli fornøyd med at jeg stilte det innledningsspørsmålet: «Hvor er dere nå på den skalaen?» For hadde jeg stilt det i starten, så kan det hende at dere hadde vært et helt annet sted.

MORTEN:
Vi er fortsatt veldig fornøyde med at vi fikk til det vi fikk til. Det er vel det som er svaret mitt fortsatt, at på tross av alle de utfordringene så klarte vi altså å starte med noe som er veldig bra for pasientene våre. Jeg holder på terningkast ni, altså, jeg gjør det.

ELLEN:
Det er nydelig.
OK. Så er det jo sånn at dere også støtte på en helt spesiell og veldig trist hendelse underveis i etableringsfasen deres. En av de helt sentrale nye medarbeiderne ble brått alvorlig syk og døde. Klarer dere å sette noen ord på hva det gjorde med dere som da ledet dette her, og det dere sto i på det tidspunktet?

MORTEN:
Det er fortsatt vondt å snakke om i dag.
Jeg kjente henne veldig godt fra før av. Som Linda var inne på, så har vi begge fartstid fra Radiumhospitalet, og det har jo veldig mange av de som jobber hos oss. Hun og jeg hadde jobbet sammen der i 15 år. Jeg kjente henne veldig godt, hun var en person jeg satte veldig høyt, både faglig og som person, og var tiltenkt som en stedfortreder for meg. Hun var flink med kollegaene sine og flink med pasientene.

Det skjedde brått. Det var krevende Det er krevende. Dette skjedde i sommer, vi var midt i å skulle forberede å flytte inn på det nye sykehuset. Hele enheten er jo litt oppe i luften, vi har ikke landet hvor vi skal være og liksom satt normalsituasjonen for oss, og så plutselig stopper alt bare opp.

Det har vært vondt, og det har vært vondt for mange av de jeg skal lede. Det er klart det har vært utrolig krevende.

Det jeg har lært er å spørre om hjelp jo før, jo heller. Vi jobber jo fortsatt med det, og har fått støtte fra psykolog og HMS-avdelingen. Det har vært og er veldig tungt både personlig, men også krevende å skulle hjelpe andre igjennom det når man selv har det veldig vondt.

LINDA:
Og det her var jo noe som påvirket alle oss som er ansatt. Vi var jo mange som kjente henne fra før, og jeg synes du gjorde en veldig god jobb, Morten, med å informere om dette, holde oss informert. Vi inkluderte også min gruppe og mine folk, og all informasjonen du ga.

Det var viktig for oss å stå sammen i en så vanskelig… og bare møtes, selv om vi ikke visste hva vi skulle si.

MORTEN:
Så opplevde jeg jo, og opplever fortsatt, at den gruppen mennesker som vi har vært så heldige å samle er veldig rause og tar hensyn til hverandre. Man er jo på forskjellige steder i den sorgprosessen, noen kjente henne veldig godt og noen ikke så godt. Men det er åpenhet for det. Det er rom for det og rom for å ha en vanskelig dag. På mange måter; hvis det kom noe ut av det, så er det at jeg føler at enhetene våre ble veldig tett knyttet sammen, for vi måtte stå i dette sammen, alle sammen.

Så skulle vi jo helst vært foruten.

ELLEN:
Absolutt. Det forstår man veldig godt, for det er helt spesielt når sånne ting oppstår. For man skal ta hensyn både til seg selv fordi det er en nær kollega og noen man kjenner godt, og så skal man ta hensyn både til at vi har den innflytningsdatoen foran oss, og vi har mange andre her som vi leder, som vi også skal ta hensyn til.

Så det er godt å høre at dere fant den styrken i hverandre, tenker jeg. Og kanskje spesielt at dere hadde det gode dere to hadde etablert fra starten av, at dere har hverandre å lene seg på. Men absolutt, det må har vært fryktelig tøft. Og så har dere gjort som dere har gjort med veldig mye av det andre. Dere har pratet dere gjennom ting, dere har vist åpenhet og vært rause med hverandre. Så jeg tenker at det det er gode tips… ikke tips, det blir helt feil i denne henseende, men i hvert fall noen gode guidelines å ha med seg videre.

MORTEN:
Et godt råd er å finne noen du kan prate med, for det hjelper. Selv om det er vondt der og da. Noen du kan stole på og prate med.

ELLEN:
OK. Takk for at dere deler! Det synes jeg er utrolig fint. Da har vi det med oss i denne historien, for jeg synes det er en del av historien deres, og det vet jeg at dere selv synes også. 

MORTEN:
Ja, det er viktig for oss å ha henne med oss.

ELLEN:
Men så er det over til denne gjengen som dere har med dere nå, med fine folk som dere leder. Dere har rekruttert, dere har vært ute. Nå står dere med disse. Hvordan har rekrutteringsprosessen vært? Hvor fornøyd er dere med det laget dere har?

LINDA:
Det var jo veldig spennende første gang vi hadde utlysning, og vi har jo vært veldig heldige og fått veldig mange gode søkere. Mange av de ansatte hos oss nå har lang klinisk erfaring fra andre sykehus i landet. Vi har i fysikergruppa også mange relevante doktorgrader, så det er en veldig kompetent gjeng.

MORTEN:
Ja, og på stråleterapeutsiden også har vi vært fantastisk heldige. Alle har kjempelang erfaring i tillegg til å være, som jeg sa og var inne på, veldig rause og varme og omtenksomme. Og jeg tenker at til å være et nystartet stråleterapisenter så har vi kompetanse på høyt nasjonalt nivå innen alle fagområdene på stråleterapi.

LINDA:
Jeg har også fått erfarne onkologer, sykepleiere og sekretærer. Det at det er et helt nytt tilbud har nok fristet og gjort at det har vært attraktivt å søke. Så er jo beliggenheten og det at sykehuset er helt nytt, nok også ting som bidrar til at det er lett å få tak i gode folk.

MORTEN:
Vi har jo skummet fløten på OUS, i hvert fall når det gjelder stråleterapeuter, og hentet masse fine folk.

Det er som Linda er inne på, det å være noe nytt, og det er få lov til å være med å forme hverdagen din og faget ditt i en gruppe på 16 stråleterapeuter versus en gruppe på 150 stråleterapeuter i OUS. Selvfølgelig; mulighetene er mye større til å være med i det faglige og det gjør både at vi har rekruttert mange fine folk, men det er også lett å få tak i folk som er interessert å drive faget videre, for de ønsker å være med på sånne prosesser.

LINDA:
Det er en engasjert gjeng vi har.

ELLEN:
Ikke sant? Og så skal vi ikke spørre hva OUS synes om dette, det lar vi ligge.

MORTEN:
Jeg er fortsatt god venn med min tidligere sjef der.

ELLEN:
Ja, det er veldig, veldig bra.

LINDA:
Ja, og OUS er jo glade for at vi kommer opp, for da kan vi etter hvert ta over pasienter.

ELLEN: 
Viktig perspektiv!

LINDA:
Målet er jo at vi skal ta over 80 prosent av strålebehandlingen for pasienter i Vestre Viken.

ELLEN:
Ja, ikke sant? Så dere skal kun være til hjelp. Det er jo det det handler om her; pasientene skal få enklere tilgang til hjelp. Så det her er bare en vinn-vinn. Det er absolutt det det er.

Vi skal gå inn for landing, dere. Men sånn helt avslutningsvis, har dere noen sånne helt tydelige suksesskriterier da, hvis det er noen andre som skal hoppe etter dere nå og etablere noe helt nytt i et så stort foretak?

LINDA:
Jeg ville tenkt at, når man ansetter de første, at man har et mottaksapparat klart da, og prøver å sette de ansatte inn i organisasjonen for å skjønne hvordan den er organisert, og ha litt klare forventninger til de som ansettes.

Og så er det det med å få struktur og ansvars- og rolleavklaringer ganske tidlig, så man vet hva man skal gjøre, vet hvor man skal ta opp ting og vet hvor man kan søke hjelp. For oss synes jeg jo det hjalp mye å delta på lederutdanning i Vestre Viken. Da fikk vi mye informasjon på kort tid. Det var veldig nyttig. 

ELLEN:
Det er bra.

LINDA: Så er det å få tak i rett kompetanse til rett tid.

MORTEN:
Ansett fagfolka tidlig nok. Og pass på å ha, som du var litt inne på, Linda, dette med en struktur og en ramme og en organisasjon klare for å hjelpe dem. Vi får tak i folka som kan stråleterapi og som kan faget, og så trenger du noen som hjelper deg med prosjektet og prosjektledelse og strukturen. Så ha en god OU-avdeling klar til å ta dem imot.

ELLEN:
Ja, tverrfaglighet på alle plan, egentlig. 

MORTEN:
Ja.

ELLEN:
Veldig bra, dere! Dette var morsomt! Jeg synes det er veldig gøy med det dere har klart å få til, og jeg vet at det er veldig mange som er enige med meg i det. Så nå har vi fått lære enda mer om den prosessen dere har vært gjennom og hva dere har lært underveis, og nå har dere delt det med andre ledere òg.
Kjempenyttig! Så da sier jeg tusen takk til dere og så masse, masse lykke til i tiden fremover med både det dere skal og det folka deres skal.

MORTEN:
Tusen takk!

LINDA:
Tusen takk! Takk for at vi fikk komme og snakke om dette som vi synes er veldig spennende.

ELLEN:
Lederpraten kommer ut cirka hver måned. Om du har forslag til aktuelle temaer rundt ledelse og utvikling, eller til ledere i foretaket som vi bør snakke med, så sender du oss et tips på lederpraten@vestreviken.no.