Lederpraten i Vestre Viken S2E05 – Espen Bjørkenes – Tekstversjon

I august flyttet hele Blakstad sykehus og døgnplassene i barne- og ungdomspsykiatrien og rusakutt til de nye lokalene på Brakerøya. I oktober fulgte gamle Drammen sykehus etter til de samme lokalene. Begge de to store flytteoperasjonene ble ledet trygt i havn av Espen Bjørkenes og hans team, med god hjelp fra det kanadiske flytteselskapet HCR.

Hva førte frem til at et samlet norsk pressekorps beskrev denne flyttingen som historisk, og at HCR beskrev den som den mest vellykkede flyttingen av et sykehus noen gang?

Hør episoden her

Tekstversjon

ELLEN SVARSTAD BIRKHEIM:
Velkommen til Lederpraten i Vestre Viken, der vi snakker om ledelse i god kombinasjon med aktuelle og spennende ting som skjer i foretaket. Mitt navn er Ellen Svarstad Birkheim, og i dag har jeg fått besøk av Espen Bjørkenes. Espen er til daglig medisinsk rådgiver i avdelingsledelsen i NRH, som er avdeling for nevro, revma og habilitering, men har de siste to årene vært engasjert i mottaksprosjektet for det nye sykehuset i Drammen – da som områdeleder for flyttingen av både Blakstad sykehus og Drammen sykehus.

Det har vært knyttet stor spenning til en så stor og omfattende oppgave, og i dag vet vi at alt gikk på skinner, men det kom ikke av seg selv. Vi skal snakke med Espen om ledelsen av de to store flytteprosessene. Først Blakstad sykehus i august og deretter Drammen sykehus i oktober, og hva som kan være årsaker til alle lovordene om at denne prosessen ble så vellykket.
Velkommen til Lederpraten, Espen!

ESPEN BJØRKENES: 
Tusen takk! 

ELLEN:
Nå skriver vi november og det er allerede gått en drøy måned siden du og teamet ditt ledet denne store operasjonen trygt i mål. Hvordan har du det nå? 

ESPEN:
Jeg har det bra. Jeg har endelig fått landet etter en ganske intensiv høst, og har jo kjent litt på litt sånn tomhet. Men nå er vi kommet over det verste sjokket, kan du si, eller den verste «downperioden», sånn at nå er vi oppe og går igjen.

ELLEN:
Ja, og når du sier «har kjent på litt tomhet», hva tenker du på? 

ESPEN:
Nei, altså, jeg hadde jo da som sagt ansvar for flyttinga, og mye av de oppgavene jeg hadde var jo da tett knyttet opp til utstyrs- og pasientflyttingen. Og når vi da var ferdige så var jo mange av mine oppgaver avsluttet, så det var liksom som å gå fra natt til dag, omtrent over natta.

ELLEN:
Stor omveltning – hatt så mange viktige oppgaver, og så er det liksom sluttført. 

ESPEN: 
Ja.

ELLEN:
Den ser jeg. OK, vi må starte litt. Espen Bjørkenes – hvem er Espen når han ikke er medisinsk rådgiver eller flytter store sykehus?

ESPEN:
Jeg er 53 år gammel, pappa til en datter på 18 år, og prøver å fylle fritiden min med å løpe for å holde meg i form.

ELLEN:
Bra. Da vet vi det. Og er du drammensgutt? 

ESPEN:
Nei, jeg er fra Fredrikstad, men jeg er gift med en drammenser. 

ELLEN: 
Riktig, derav tilhørigheten til Drammen. Og så har du da til daglig denne rollen som medisinsk rådgiver i NRH ved Drammen sykehus. Litt sånn i korte trekk, hva er det den funksjonen går ut på?

ESPEN:
Ja, jeg er rådgiver i kvalitet og helsefag ved avdelingen for nevro, revma og habilitering. Og i tillegg er også ergoterapeutene, fysioterapeutene, logopedene og sosionomene tilknyttet den avdelingen. Og nå nylig har også Smerteklinikken på Drammen sykehus og prestetjenesten blitt innlemmet i denne avdelingen. Jeg sitter i staben til avdelingssjefen, og er en del av ledergruppa ved NRH.

Jeg har ansvar for kvalitetsarbeidet og følger opp prosedyreskriving, eHåndbok, Synergi og revisjonsarbeidet i avdelingen, og er en støtte og bistår seksjonslederne når de trenger bistand.

ELLEN:
Ja, ikke sant. Og den rollen du har nå… du har helt sikkert en bakgrunn som har ført til at du nå har den rollen. Hva er bakgrunnen din?

ESPEN:
Jeg er utdannet intensivsykepleier, og har tidligere jobbet både på Haukeland og på Ullevål, så jeg har god erfaring fra store sykehus. Jeg har jobbet på Drammen sykehus siden 2011, og har vært frikjøpt hovedtillitsvalgt for Sykepleierforbundet i tre år. Har vært avdelingssykepleier på nevromuskulær sengepost i tre år. Har vært rådgiver på samme avdeling, NRH, før jeg gikk inn i mottaksprosjektet, og satt også en periode som konstituert avdelingssjef ved NRH.

Så har jeg videreutdanning, jeg har tatt en master i helseadministrasjon ved Universitetet i Oslo. Og så er jeg utdannet forbedringsveileder og forbedringsagent i kontinuerlig forbedring i Vestre Viken.

ELLEN: 
Det her er jo bred kompetanse, og du kjenner tydeligvis foretaket godt. Nå skal ikke jeg foregripe noe, men det kan jo være noe her da som ligger i den rollen du fikk.
Men først litt om mottaksprosjektet: For de som lytter, så er det hele den organisasjonen som har tatt imot dette nye, store, flotte bygget på Brakerøya.

ESPEN:
Ja, det er det, og jeg var jo da områdeleder for flytting. Vi var en 10–12 stykker som var områdeledere med hvert vårt område. Noen hadde utstyr, en hadde IKT, opplæring, testing, eierskifte, bygg – og jeg hadde da ansvar for flyttingen. 

ELLEN:
Ja, det har vært mange i sving, så det er nok ikke bare du som kjenner på det lille tomrommet nå, tenker jeg. Men det som sikkert ikke bare jeg er spent på, det er hva det var som gjorde at det var du som fikk det spørsmålet: «Vil du være med på dette? Vil du være områdeleder for dette området?»

ESPEN:
Jeg tror at en av grunnene til at jeg fikk det tilbudet, er at jeg har et ganske bredt nettverk. Som tillitsvalgt ble jeg kjent med veldig mange på hele sykehuset, og både i den rollen og i rollen som avdelingssykepleier så er jeg vant til å samarbeide både på tvers og bredt på sykehuset. Og jeg har også ledet prosjekter tidligere, både i forbedringsarbeid, men jeg ledet også prosjektet med legemiddelkonseptet, altså hvordan vi skal jobbe med å prøve å lukke legemiddelsløyfen ved innflytting i nytt sykehus.

Så jeg tror at det at jeg hadde en bred erfaring – både nettverk, men også prosjektjobbing – var to viktige grunner til at jeg fikk det tilbudet.

ELLEN: 
Og dette med lukket legemiddelsløyfe, da snakker vi om…? Bare sånn kort, hva er det?

ESPEN:
Da snakker vi om at nå når vi har flyttet inn på det nye sykehuset, så har vi fått pakkemaskiner på apoteket. De maskinene kan pakke medisiner. Det er sånn at når sykepleierne da skal finne fram medisin, så jobber vi nå med å få det vi kaller for pasientmerkede en-doser som vi skal begynne å pilotere nå i høst, og rulle ut videre gjennom vinteren, som gjør at pasienter som er innlagt på en sengepost…  I stedet for at sykepleierne må gå på medisinrommet og finne de forskjellige tablettene og legge dem i en boks, så kommer det en ferdig remse fra apoteket med ferdig merkede tabletter, som gjør at man får en remse med tabletter som er de medisinene pasientene skal ha for det neste døgnet. Så det vil da kunne være tidsbesparende for sykepleierne, å klargjøre medisiner.

Så vi har fått pakkemaskiner på det nye sykehuset som kan gjøre dette, som vi skal begynne å teste og prøve ut nå.

ELLEN:
Spennende!

ESPEN:
Tidligere så har bare vært det Skien sykehus som har hatt det, så vi er førstemann ut etter Skien sykehus.

ELLEN:
Ja, dette tenker jeg har noe med, helt sikkert, pasientsikkerhet å gjøre også. Bra! Så det er jo ikke bare flytting du holder på med, jeg hører jo det. Men når du da fikk dette spørsmålet, områdeleder flytting, svarte du sånn «Ja, den tar jeg», eller hadde du noen betenkeligheter? Måtte du tenke deg om?

ESPEN:
Jeg tenkte at dette var en spennende oppgave som jeg hadde lyst til. Det er jo en sånn «en gang i livet»- opplevelse for de fleste av oss. Forhåpentligvis skal vi ikke flytte så mange sykehus i vår karriere, så det var noe jeg hadde lyst til. Jeg synes jo at prosjektarbeid og nye oppgaver er spennende, men det er klart, jeg måtte jo gå noen runder med meg selv, og hadde også en runde med familien, for man vet jo at det kan ta litt tid. Så jeg brukte litt tid på å takke ja, men jeg synes det var en spennende oppgave som jeg hadde lyst å bidra i.

ELLEN:
Ja, så bra, så bra! Så da hadde du sagt ja, og så skulle du i gang. Hva slags type mandat fikk du, og, ikke minst, hvem fikk du med deg?

ESPEN:
Jeg var såpass heldig når jeg begynte med dette i desember 2023 at noe av det første som skjedde var at HCR kom og hadde en befaring på både Blakstad sykehus og Drammen sykehus.

ELLEN:
Og da må vi fortelle, vet du; hva er HCR?

ESPEN:
HCR er et kanadisk flytterådgivningsfima som ble etablert i 1993. HCR er forkortelse for Health Care Relocations. De har spesialisert seg på sykehusflytting. Det er det eneste de driver med. Så de kom inn med sitt konsept, og som sagt, da begynte vi det arbeidet i desember i 2023 hvor de hadde en befaring på de lokalisasjonene som skulle flytte, både fra Blakstad sykehus og Drammen sykehus, for å få et innblikk i hvordan byggene så ut og få et første estimat om hva som skulle flyttes.

ELLEN:
Så det var en veldig viktig samarbeidspartner, da. 

ESPEN:
Og du kan si, mandatet mitt var jo egentlig å følge de «guidelinesene» og rådene som HCR kom med, og på bakgrunn av de rådene så ble det utarbeidet et prosjektmandat som jeg forholdt meg til. 

ELLEN:
Ja, for dette hadde de gjort før. 

ESPEN:
Det har de gjort før. De har flyttet over 500 sykehus over hele verden siden 1993. 

ELLEN: 
OK så der hadde du med deg gode folk. Noen andre typer sparringspartnere underveis, da? Var det noen du kjente at «deg kan jeg lene meg på i en så stor prosess»?

ESPEN:
Ja. Det første vi begynte med var jo å kartlegge og jobbe med flytting av utstyr, og da har jo HCR i sitt konsept at man fyller ut flyttelister hvor man identifiserer hvilke artikler og utstyr som skal flyttes og fører det inn i flyttelister.

ELLEN:
Detaljert…

ESPEN:
Detaljert. Og etter hvert fikk vi inn en medarbeider i mottaksprosjektet som jeg som jeg jobbet tett sammen med. Hun hadde hovedansvaret for å følge opp disse flyttelistene, og jeg samarbeidet også tett med de andre områdelederne i mottaksprosjektet, og etter hvert samarbeidet jeg også tett med flyttekoordinatorene ute på seksjonene, og ledere og rådgiverne på Drammen sykehus.

ELLEN:
Ja, for det var egne flyttekoordinatorer ute i alle seksjonene? 

ESPEN:
Ja, alle seksjonene som flyttet, både fra Blakstad sykehus og Drammen sykehus, hadde en flyttekoordinator og en mottakskoordinator. Og de to, eventuelt i samarbeid med nærmeste leder, hadde ansvar for å fylle ut flyttelistene, sånn at man fikk identifisert det som skulle flyttes og fikk med seg alt.

Når vi begynte å flytte utstyret så var det flyttekoordinator som sto på gammel lokalisolasjon og pakket ned og sørget for ting kom av gårde. Og så sto mottakskoordinatoren på nytt sted på det nye sykehuset og pakket ut og tok imot flyttelasset. 

ELLEN:
Så det har vært mange i sving, og dette krevde jo god logistikk og tett samarbeid.

ESPEN:
Mm. [Bekreftende.]

ELLEN:
Når du da var i gang, var det noe… Du har jo jobbet mye med prosjekt tidligere, du har ledet flere ting. Var det noe her i starten du var helt bevisst på at «dette må jeg liksom ha med meg» eller som du så viktigheten av? 

ESPEN:
Ja. Jeg skjønte tidlig at dette var et lagarbeid som ville kreve en bred innsats og en bred involvering. Så jeg var bevisst helt fra starten av på å prøve å få en bred forankring og involvering, og få aktivert alle de avdelingene som skulle flytte.

ELLEN: 
Så hvis jeg skulle spurt deg nå hvordan du gikk i gang og liksom angrep dette store arbeidet, så hadde du da noe med deg fra HCR som de leverte? Så du hadde på en måte et rammeverk og noe å begynne å jobbe ut ifra?

ESPEN:
Ja, jeg hadde noen guidelines og noen anbefalinger fra HCR på hvor vi skulle begynne og hvordan vi skulle jobbe. Og disse fra HCR – det er jo et kanadisk firma, men de har også et Europa-kontor med base i København – de to som jobber der, de kom opp hit cirka en gang i måneden og hadde møte med oss. Og da var det de som satte opp møteplaner og fremdrift, sånn at de var sterkt delaktig i hvilke områder vi skulle ta tak i når. Så mye av arbeidet mitt var da å koordinere og levere på de områdene som de ba om til enhver tid.

ELLEN:
Ja, og så skal du, da, i din rolle, trekke dette ned, og så skal du få med deg de der ute som er travle folk ute i seksjonene og har mye annet å gjøre. Hvordan klarte du liksom å motivere dem og få dem til å stå i de oppgavene de skulle ta i tillegg?

ESPEN:
Nei, vi hadde flere runder med dem. Det vi fant ut tidlig var å ha en gjennomgang på seksjonene, altså gå rundt og ha møter med koordinatorene på seksjonene. Det var gull verdt. Så vi var en 3–4 ganger rundt og hadde møter med dem, og vi hadde også jevnlige Teams-møter med alle flyttekoordinatorene gjennom hele prosessen. Og vi hadde også felles samlinger med HCR hvor de kom og presenterte konseptet. Og vi hadde også pakkeseminar helt på slutten, hvor de lærte seg hvordan utstyret skulle pakkes og merkes sånn at det var klart til å til å flytte.

ELLEN: 
Ja, og da snakker vi utstyr – alt fra stort til smått?

ESPEN:
Ja, absolutt. Alt fra stort til smått. Alt fra røntgenapparater til kulepenner, omtrent. Og så var det jo noe med å forankre og si at dette er unikt, dette er spennende, dette er noe som vi står sammen om, som er en unik opplevelse. 

ELLEN:
Kanskje litt enklere å samle folk rundt en litt sånn unik prosess som dette var. Dette gjør vi én gang. Men allikevel, det er travelt, så… det skal gjøres!

ESPEN:
Ja, og det ble jo gjort i tillegg til pasientbehandlingen, for det var liksom ikke noe rom for å ta folk ut av drift, så det var noe man gjorde i tillegg til alt annet.

ELLEN: 
Ja. Og deg, da? Hva var det som motiverte deg underveis i denne prosessen? Som leder av det hele? 

ESPEN:
Det å se det engasjementet som var ute blant de ansatte etter hvert, det ga meg en «boost» og motivasjon å kunne liksom ha æren av å legge til rette for at de der ute ble engasjert og så at dette med flytting var viktigere og viktigere, jo nærmere flyttingen vi kom.

ELLEN:
Ja.

ESPEN: 
Det å legge til rette for en historisk begivenhet, det ga meg mye motivasjon. Det er klart, etter at vi flyttet så har jo Stavanger sykehus også flyttet. De flyttet litt flere pasienter enn oss, så de vil kanskje si at de er et større flytteprosjekt enn det vi var. Men på den tiden vi flyttet så var jo vi det største sykehus-flytteprosjektet i Norge, og vi ble jo historiske: Vi var det første prosjektet i HCR sin historie som flyttet på planlagt tid.

ELLEN: 
Helt fantastisk! Og da må vi huske det du sa i stad, hvor mange sykehus HCR faktisk har flyttet – verden over.

ESPEN:
Ikke sant? Og det brukte vi jo da som en motivasjon også ut i organisasjonen, ikke sant? At dette er en historisk begivenhet, slik som vi alle har en viktig del i.

ELLEN:
Ja , så er det jo... Det ene var jo flyttingen av alt dette utstyret, nedpakking, utpakking, ikke sant? Men så kom jo en pasientflytt også, da. Så det var jo ikke bare bare, for dere har jo flyttet i to runder, egentlig. Først så var det Blakstad sykehus, med alt av utstyr der, og pasienter, som flyttet over i august.

ESPEN:
Det stemmer. 

ELLEN: 
Og så Drammen sykehus, det samme nå da, i oktober?

ESPEN:
Ja. Blakstad sykehus; der flyttet vi utstyret i løpet av to dager, og så avsluttet vi da med å flytte pasientene søndag 25. august. Og så brukte vi to uker på å flytte utstyret fra Drammen sykehus, og avsluttet der med å flytte pasientene søndag 5. oktober.

ELLEN:
Ikke sant? Og det er vi sikkert vært flere som har sett i media, vi skal komme litt tilbake til det, den store flyttedagen for Drammen sykehus med blålys gjennom Drammen.

Men, jeg tenker jo; vi sitter her og vet nå at dette gikk så kjempefint. Det er en suksesshistorie, men har det vært noen utfordringer underveis? Er det noe som har liksom vært trøblete?

ESPEN:
Ja. Da vi begynte å flytte Blakstad sykehus, den første dagen da vi flyttet utstyr, så var vi jo fortsatt i en testfase på det nye sykehuset. Og det var en del armer og bein og mange aktører inne og jobbet parallelt, sånn at det var ikke alt vi klarte å kommunisere internt med hverandre. Så idet den første flyttebilen kom med flyttelass fra Blakstad sykehus og skulle inn i heisen, så var det test av brannalarmer. Og da vi var på vei inn i heisen, så traff vi en AGV på vei ut av heisen…

En AGV er da «Automagic Guided Vehicle», som er en selvgående robot som det finnes flere av på det nye sykehuset, som kjører rundt med varer og klær. Da ble det litt armer og bein, og noen prøvde faktisk å løfte denne AGV-en for å gjøre plass. Og det er klart – å løfte en AGV på 250 kilo, det er ikke bare bare. Så her var det om å gjøre å få tak i teknisk support og få ryddet flytteveien så fort som mulig. 

ELLEN:
Den ser jeg!

ESPEN:
Og så var vi jo velsignet, da, når vi nærmet oss pasientflytting av Drammen sykehus at ekstremværet Amy slo inn…

ELLEN:
Det kom også, ja!

ESPEN:

Så da måtte vi også tenke oss litt om, for det var vel på vei inn den lørdagen, altså dagen før vi flyttet pasientene. Så da endte vi med at vi tok litt ekstra utstyrsflytting den fredagen. Da var alle flyttekoordinatorene påskrudd; pakket ned ekstra, og da forlenget vi den flyttingen på den fredagen for å få mest mulig utstyr over før ekstremværet slo inn.

ELLEN:
Ikke sant? Ja, nei, det er ikke bare… Det er litt å tenke på, ja. Det er aldri noe som går helt på skinner, selv om her var det veldig mye… Så det man kunne planlegge, det var det planlagt for.

ESPEN:
Ja.

ELLEN:
Helt klart. Disse to flyttedagene da, hvordan opplevde du dem? Sånn bortsett fra AGV-er som var i veien, og litt Amy på flyttedagen, hvordan opplevde du flyttingene?

ESPEN:
Den flyttingen jeg var mest spent på var pasientflyttingen fra Blakstad sykehus. Det var jo den mest kompliserte flyttingen.

ELLEN:
Psykiatriske pasienter.

ESPEN:
Psykiatriske pasienter fra Blakstad sykehus. Der hadde vi planlagt å flytte tilnærmet fullt sykehus, for det er jo ingen andre sykehus i Vestre Viken som kan ta psykiatriske pasienter, sånn at vi hadde ikke noen samarbeidspartnere å spille på, som vi hadde på somatikken. Der planla vi å flytte cirka 135 pasienter, som er tilnærmet fullt sykehus. Vi var heldige med belegget, så det var lavere. Så vi endte med å flytte rett i underkant av 100 pasienter.

ELLEN:
Ja, men det er ganske mange!

ESPEN: 
Ja. Og der var det jo ulike aktører inne, og noen av dem trengte bistand fra politi. En del pasienter kunne flytte i buss og noen i minibuss, og ambulanse hadde vi for et par av pasientene. Så var det også noen pasienter som trengte ekstra følge av personell. Så da hadde vi tjenestebiler fra Blakstad sykehus med sjåfører som kjørte bak pasienten i tilfelle de trengte ekstra bemanning underveis. Så det var ganske mange forskjellige typer kjøretøy som skulle koordineres på riktig tidspunkt til riktig bygg for å følge de riktige pasientene. Men det gikk veldig bra, og vi var ferdige et par timer før oppsatt tid med å flytte pasientene fra Blakstad sykehus.

ELLEN:
Ja, akkurat. Bra!

ESPEN:
Det er klart, når vi flyttet fra Drammen sykehus, da var jo… alle pasientene der ble flyttet i ambulanser.

ELLEN:
Ja.

ESPEN:
Og det ble jo… begge dagene ble jo en emosjonell dag for mange av de ansatte, og vi husker kanskje alle dronefilmen av kortesjekjøringen fra ambulansen i forbindelse med flyttingen fra Drammen sykehus. De hadde jo oppmøte på G32 på morgenen og kjørte kortesje med blålys over til Drammen sykehus, og den berørte mange ansatte klarte. 

ELLEN:
Det var sterke bilder, å se alle de ambulansene som kjørte i mørket på morgenen. Rolig – rolig og sindig fra gammelt sykehus til nytt.

ESPEN:
Ja. Og når vi flyttet siste pasient ut fra seksjonene på Drammen sykehus og gratulerte dem med «nå er nå er det tomt, nå er alle pasientene deres flyttet», så ble det også emosjonelt for mange.

ELLEN:
Ja.

ESPEN: 
Og jeg tror også at det var både en lettelse over at det hadde gått bra, men også en sorg for enkelte. For det er klart; det å flytte fra noe som er kjent og trygt, det er også emosjonelt.

ELLEN:
Ja, og absolutt for ansatte, ikke sant?  Blakstad er en institusjon som har vært i årevis.

ESPEN: 
Ja, de har jo hatt sykehusdrift på Blakstad i over hundre år. Så det er klart, det gjør noe med deg da når du skal flytte. Og de hadde også brukte lang tid på å forberede pasientene på at de skulle flytte. Den pasienten som hadde vært lengst på Blakstad sykehus hadde vært der i 16 år. Så det er jo en stor omveltning, også for pasientene, å flytte. Men de hadde gjort en kjempegod jobb med å forberede pasientene, så det gikk veldig fint.

ELLEN:
Vi har jo hatt en tidligere episode i Lederpraten med Marit Opsahl fra Blakstad, som fortalte litt om den prosessen de hadde, det å flytte og endre arbeidsplass fra et så stort og kjent sted som Blakstad til Drammen, og hvordan det har vært for de ansatte. Så der ligger det mye.

Så flyttedagene gikk fint, pasienter ble flyttet, utstyr ble flyttet. Når dere da flyttet Drammen sykehus i oktober, over i nytt bygg – da begynte det virkelig å skje ting borte på Brakerøya. Da begynte korridorer å… det var fylt opp. Hvordan var det å se at det også begynte å bli somatisk sykehusdrift i de lokalene som dere hadde vært i så lenge, og øvd i, og hatt som en arbeidsarena uten pasienter?

ESPEN:
Nei, det var godt å se at korridorene ble fylt opp og at det var aktivitet. Det er klart, det var jo utfordrende i begynnelsen, både for de ansatte og pasientene å finne fram. Men de hadde jo hatt gode planer og god opplæring, så det gikk fint. Og det er klart, vi hadde jo gode planer for flyttingen også på forhånd, så det var det å liksom holde seg til planen – det var en suksess.

ELLEN:
Ja. «Stick to the plan.» 
Så vet jo jeg da, at… Da den den siste babyen som ble født på gamle Drammen sykehus og den første babyen som ble født på det nye sykehuset, de har fått noen trøyer og sånn. Men det var et eller annet med denne første babyen på som ble født på det nye sykehuset, som du kanskje ble litt tett på?

ESPEN:
Ja, jeg vet ikke om det var den aller første, men det var en av de første babyene, ja. Den første uka etter innflytting så sto jeg en del som guide nede i glassgata. Og det er jo ganske lange avstander for en del av pasientene som skal på poliklinikk, og hvis du skal opp på sengepostene. Da kom jeg over et fødende par som var på vei inn på sykehuset, som jeg fikk tak i en rullestol til og fulgte opp på avdelingen, sånn at de kom rett – og i rett tid.

Og så, noen dager etterpå, så traff jeg dem på vei ut av sykehuset. Så jeg fulgte dem både inn og ut når de forlot sykehuset med sin nyfødte.

ELLEN:
Det er den ultimate historien for en flyttesjef, å få med seg den på toppen. Veldig, veldig fint! 
OK, så nå i etterkant sier du at det er jo litt tomt, men nå begynner du liksom å komme litt i gang igjen. Er det noe spesielt du har måttet ha fokus på etter selve flyttingen?

ESPEN:
Ja, det var jo å se til at man fikk pakket ut, og tømt emballasjen, for HCR stilte jo med emballasje for å pakke, og den emballasjen skulle man tømme innen 24 timer etter flytting. Så det var å sørge for at den emballasjen ble tømt, og at HCR fikk tilbake det de skulle ha.

Og så var det også å hjelpe og legge til rette for de som trengte å hente over noe mer, fra både Blakstad sykehus og Drammen sykehus. For vi var jo litt bekymret for at man kanskje tok med seg litt for mye, så vi ga ganske tydelige instrukser om å heller ta med for lite enn for mye utstyr, for det er muligheter for å hente i etterkant hvis det viser seg at det er noe mer dere trenger. Så de første to ukene var det å koordinere de avdelingene som trengte å hente noe mer utstyr fra de gamle lokalene.

ELLEN:
Ja. Litt restanser der. OK.
Dette er spennende å høre om, og nå er det da sånn at både ansatte, pasienter og utstyr er på plass på Brakerøya.

Og media, da… Vi har jo litt ulikt forhold til media. Noen ganger er de med oss, og noen ganger er de kanskje ikke så med oss. Men her i denne saken så var det et ganske samstemt mediekorps som var fulle av lovord om denne flytteprosessen. Når du så de oppslagene som kom i media, Espen, hva kjente du på da?

ESPEN:
Jeg kjente på en stolthet i forhold til hva jeg hadde vært med på, og så tenker jeg at dette har vært en stor lagseier. Det er en god opplevelse å stå og se på hva vi får til når vi trekker i samme retning. Så det var den stoltheten og den godfølelsen når alle står på og trekker i samme retning, og hva vi kan få til sammen, som fylte meg.

ELLEN:
Ja. Før vi runder av, da. Et siste spørsmål: Dine ønsker for det nye sykehuset og alle de menneskene som jobber der, har du noen kloke ord?

ESPEN:
Ja, først så håper jeg at pasientene som var innlagt vil merke en forskjell når vi nå har flyttet inn på et helt nytt sykehus med bare enerom og bad til alle pasientene. Jeg tenker at det det er godt for pasientene, både i forhold til litt privatliv og dette med taushetsplikt når man er innlagt og er i en sårbar situasjon.

Så unner jeg alle de ansatte å jobbe i nye lokaler. Som sagt, Blakstad sykehus hatt sykehusdrift i over hundre år. Og når jeg var på Drammen sykehus etter at vi hadde flyttet og det var tomt for utstyr og møbler, da så jeg hvor slitent det bygget også var, så jeg unner alle de ansatte å få nye, freshe lokaler å jobbe i.

Og så håper jeg at konseptet for nytt sykehus, med de byggene, sånn som det er bygd og de hjelpemidlene og de IKT-løsningene som er, at det kan oppleves som en hjelp for de ansatte og at det kan frigjøre tid for pasientbehandling. 

ELLEN:
Ja. Med de kloke ordene så tenker jeg at da avslutter vi dagens episode, og så sier jeg tusen takk for at du ville dele erfaringene dine med oss her i Lederpraten, og så må du ha lykke til med rollen din videre i Vestre Viken. Jeg tenker at du du kommer til å finne mange nye oppgaver, og har det allerede.

ESPEN:
Takk, og takk for at jeg fikk komme.

ELLEN:
Lederpraten kommer ut cirka en gang i måneden. Om du har forslag til ledere i foretaket som vi bør snakke med, eller aktuell tematikk, så vil vi gjerne høre fra deg. Da sender du oss et tips på lederpraten@vestreviken.no.