Lederpraten i Vestre Viken S2E02 – Marit Opsahl – Tekstversjon

I august 2025 flytter store deler av psykiatrien inn i helt nye lokaler på Brakerøya i Drammen. Den absolutt største delen av psykiatrien som flyttes er virksomheten på Blakstad i Asker. Flyttingen innebærer store endringer for både medarbeidere og pasienter, og det er mye som skal på plass før selve flyttingen skjer.

​I denne episoden av Lederpraten har vi invitert sykehussjef ved Blakstad sykehus, Marit Opsahl, til å dele sine erfaringer om hvordan det har vært jobbet underveis, hvilke erfaringer hun har gjort seg, og hva hennes råd til hvordan man ivaretar kulturen og arbeidsmiljøet er når så mange mennesker flyttes fra ett sted til et annet.

Hør episoden her

Tekstversjon

ELLEN SVARSTAD BIRKHEIM:
Velkommen til en ny episode av Lederpraten i Vestre Viken, der vi snakker med våre ledere om ledelse. Mitt navn er Ellen Svarstad Birkheim, og i dag har jeg besøk av Marit Opsahl. Marit er sykehussjef ved Blakstad sykehus, som er en del av Klinikk for psykisk helse og rus. Vi har invitert henne til Lederpraten for å snakke om den omfattende prosessen med flytting fra dagens lokaler i Asker til de nye lokalene på Brakerøya i Drammen.

Hva har hun erfart underveis i denne prosessen, og hva er hennes råd til hvordan man ivaretar kulturen når så mange mennesker flyttes fra ett sted til et annet? Velkommen til Lederpraten, Marit! 

MARIT OPSAHL:
Tusen takk!

ELLEN:
Ja, i august i år så flytter altså store deler av psykiatrien inn i helt nye lokaler på Brakerøya, og den absolutt største delen av psykiatrien som flyttes er virksomheten på Blakstad.
Der er du sykehussjef, og står da i første linje i forhold til mange av prosessene det medfører å skulle gjøre en så stor endring. Det gleder jeg meg veldig til å snakke med deg om i dag. Men aller først litt om deg. Hvem er Marit Opsahl?

MARIT:
Ja, hvem er jeg? Jeg er gift, for å begynne litt sånn på privaten. Har to gutter, ungdommer begynner de å bli nå. Bor i Lier, og bakgrunnen min og sånn yrkesmessig er som lege. Jeg startet i Vestre Viken 2006 som legevikar.

ELLEN:
Psykiatrisk?

MARIT:
Ja, innenfor psykiatri, ja, helt riktig, og begynte i spesialisering i psykiatri og ble psykiater etter hvert og jobbet som overlege i både Drammen DPS og på Lier sykehus, og på Blakstad sykehus. Det var jo før de to virksomhetene ble slått sammen.
Så var jeg ute av klinikken noen år. Jobbet på Modum Bad i Vikersund, fikk litt andre erfaringer. Og så hadde jeg lyst til å komme tilbake hit for noen år siden, og hae stortrivdes etter det. Da var jeg leder i avdeling for akuttpsykiatri på Blakstad, og etter det søkte jeg på jobben som sykehussjef, som jeg har i dag.

ELLEN:
Så bra! Og den rollen, den funksjonen, hva innebærer den?

MARIT:
Den innebærer at jeg har hovedansvaret for sykehusdriften da, som i dag består av tre avdelinger. Det er en akuttavdeling, det er en avdeling for alderspsykiatri, og så er det en avdeling for spesialpsykiatri med mer spesialiserte funksjoner. Det er mange mennesker som jobber på Blakstad, det er 14 seksjoner i dag og ganske mange pasienter innom i løpet av et år – godt over 2000, så det er en virksomhet med mye variasjon og mye spennende foran oss, da, med flyttingen til Brakerøya.

ELLEN:
Ja, du sier det jo; det er nok også mange av de som sitter og lytter på nå som kjenner Blakstad godt. Da sa du allerede litt om funksjonene dere har der og noe om menneskene også som jobber der, men jeg tenker da: Blakstad sykehus, det er kjent og helt sikkert også ganske kjært. En kjær arbeidsplass for veldig mange, og et godt sted å være for pasientene. Og nå skal det kapittelet avsluttes.

MARIT:
Ja.

ELLEN:
Det er sikkert litt sårt for mange. Så hva innebærer det da, i grove trekk, denne endringen – å flytte fra Asker kommune til Drammen, en annen kommune. Det er mye.

MARIT:
Først og fremst er det viktig å anerkjenne det du nevner her, med at det er litt vemodig knyttet til det å liksom avslutte et kapittel på Blakstad, og flytte fra kommunen og området der. Det er et veldig flott område, og det er veldig lange tradisjoner. Men flyttingen innebærer også veldig mye positivt for oss og for pasientene, blant annet mye bedre lokaler, vi har det ganske gammelt og slitt i dag. Vi har lokaler som ikke nødvendigvis er optimale for den behandlingen pasientene trenger, og det blir mye bedre når vi kommer i lokaler som er nøye planlagt og tilpasset – og ikke minst har dagens standard.

Så har vi også jobbet mye i Klinikk for psykisk helse og rus med å dimensjonere og prioritere. Hvor er det vi skal ha sengeplasser, hvor mange sengeplasser trenger vi innenfor de ulike områdene? Og da skal vi opp med flere sengeplasser i det nye sykehuset enn det vi har på Blakstad i dag. Og det er også veldig tiltrengt. Det er det behov for. Vi har mye overbelegg i dag, og det er noe som alle ser frem til å kunne tilby pasientene; ordinære senger, i større grad enn det vi klarer i dag.

ELLEN:
Ja, for det er jo et mye omdiskutert område, akkurat det. Så det å kunne si at «ja, vi skal faktisk tilby flere senger i det nye sykehuset…»

MARIT:
Ja, og noen nye tilbud som vi skal bygge opp. Blant annet en rusakuttseksjon. Og vi skal også utvide tilbudet til unge voksne med psykoselidelser, så det er mye bra knyttet til det, da. Og det gir jo optimisme knyttet til det vi skal inn i.
På Blakstad i dag er det veldig fine uteområder, som jeg vet at mange gruer seg til å flytte fra, men så ser vi at vi får det på Brakerøya, også. Veldig fine turstier langs fjorden. Det blir atrier som pasientene kan bevege seg i. Det blir takterrasser, balkonger, gymsal, ballbinge...
Så det er mye positive rekreasjonsmuligheter og aktivitetsmuligheter for pasientene. Og det er folka på Blakstad veldig opptatt av. 

ELLEN:
Ja, de som jobber der, selvfølgelig.

MARIT:
Og særlig i de seksjonene hvor pasientene er lengre innlagt enn akuttopphold.

ELLEN:
Ja, og pasientene selv, da? Nå er det vel ikke sånn at du snakker med dem hver eneste dag, liksom, men rører det seg noe i pasientgruppa deres rundt dette? Er det er noen signaler fra dem? Hva tenker de?

MARIT:
Det er nok mange som er spente, og sikkert noen som gruer seg litt. De vet hva de har i dag, og mange er kjent der. Så det er klart at det er mye spenning knyttet til dette.

ELLEN:
Ja. Når dere da flytter, sånn cirka hvor mange medarbeidere er det dere flytter over?

MARIT:
Det er 750 faste medarbeidere, og så har vi ganske mange fra bemanning inne, altså vikarer, som jobber ganske fast som vikar hos oss, og dem må vi også ta godt vare på.

ELLEN:
Ja, det er mange mennesker. Og så har du selvfølgelig gode ledere med deg…

MARIT:
Absolutt.

ELLEN:
…som bistår deg i denne store prosessen med å legge til rette for alle de små og store endringene som må skje rundt en sånn prosess.
Men nå er det du som er lederen jeg snakker med her i dag, og da tenker jeg… Litt om din lederfilosofi; hva er det i din lederhverdag du styrer ut ifra, og litt om hvordan du har brukt det – spesielt nå, i dette arbeidet?

MARIT:
Jeg er veldig opptatt av å legge til rette for at mine ledere får gjort en god jobb, at medarbeiderne på Blakstad får gjort en god jobb, og for at pasientene skal få god behandling. Jeg tenker at det er mitt viktigste oppdrag; å legge til rette. Og så er det jo sånn at de ulike menneskene trenger ulik tilnærming, også fra meg som leder. Jeg er opptatt av at jeg ikke kan møte alle på akkurat samme på samme måte, eller med den samme måten å prate på, eller teknikker sånn, men at jeg må tilpasse meg og være i relasjon og dialog med dem jeg leder og dem jeg treffer på og er i møte med, og ha et lite repertoar der i forhold til å treffe dem jeg leder og snakker med.

ELLEN:
Hvis du tenker på prosessen som har vært så langt og ser tilbake, er det noe du har blitt spesielt oppmerksom på underveis? Kanskje både motstand og medgang?

MARIT:
Ja, det er nok kanskje – hvis jeg skal trekke fram noe – så er det vel kanskje at det er utrolig krevende å nå ut gjennom linjene vi har, til så mange medarbeidere, fordi det har vært mange ganger jeg har trodd at dette er kommunisert eller dette er forstått, og så er det ikke nødvendigvis at det er oppfattet på den måten, eller at det har nådd alle. Så det er klart at en såpass stor virksomhet som vi er, med så mange medarbeidere – som jobber til ulike tider på døgnet, også – det krever veldig mye kommunikasjonsarbeid og veldig god ledelse og nærledelse av seksjonslederen som er tettest på i driften.

ELLEN:
Når du sier det, er det da noen helt tydelige ting som du tenker at «dette har vi jobbet masse med, og dette har vi klart å lande». Noen sånne som står tydelig for deg? «Dette var litt tungt, men vi klarte å lande det.»

MARIT:
Vi har klart å lande veldig mye, egentlig. Så jeg vil si at vi er veldig godt forberedt til flytteprosessen. Vi er i god rute, vi har forberedt oss godt. Vi har gjort noen organisatoriske endringer, innført et nytt ledernivå – i Klinikk for psykisk helse og rus, men det treffer også Blakstad – med enhetsledere, sånn at vi skal kunne sikre nærledelse i større grad ute i seksjonene og ute i driften.

ELLEN:
Riktig. Er det et nivå dere ikke har hatt tidligere?

MARIT:
Vi har prøvd ut det i deler av virksomheten, i et par avdelinger, men vi har ikke hatt det formalisert der før nå, når den muligheten åpnet seg. Så det er en måte å tilpasse oss til ny drift og til de nye byggene og hvordan de er satt opp på Brakerøya, og hvordan seksjoner og enheter skal henge sammen. Så der er vi godt i gang med både planlegging og implementering og tilsetting i de stillingene som skulle lyses ut. Og så er det forskuttert i noen avdelinger allerede, sånn at vi prøver det ut der vi er nå, der det er mulig, sånn at vi får erfaring også før vi flytter, så overgangen ikke skal bli så stor for alle på samme tid.

ELLEN:
Ja. OK, men det er fint.

MARIT:
Det er fint å øve litt. Og vi har jobbet veldig mye med å harmonisere seksjonene, gjøre oss mer like, samarbeide bedre. Det har vært litt sånn opplevelse da jeg startet på Blakstad at det var litt mer tette skott mellom avdelingene, og vanskelig å hjelpe hverandre, men det får vi til mye bedre nå. Det er en større grad av fleksibilitet og samarbeid på tvers, og det trenger vi, tror jeg, for å klare den endringen vi står foran.

ELLEN:
Og da har dere hatt fokus på det å prøve å løsne litt opp i de tette skottene, da, og se hvordan kan dere faktisk bistå hverandre i større grad? Helt bevisst jobbet med det?

MARIT:
Ja, og forskuttert det også i noen seksjoner og avdelinger.

ELLEN:
Ja, har det vært krevende å liksom få løsnet litt opp i de skottene?

MARIT:
Det er klart det er krevende, men vi ser også at det bygger også arbeidsmiljø, når man får det til på en god måte, i hvert fall. Og jeg har veldig flinke ledere, som du var inne på tidligere. Det har gått bra flere steder og gitt bedring i arbeidsmiljøet og mer trivsel. Og det er litt sånn jeg tenker om det å skulle flytte med seg en så stor virksomhet, da må vi jo ha noe som binder oss sammen.
Og når vi skal på en måte miste noe, som man kan tenke at det er å miste Blakstad eller miste tilhørigheten i Asker og de kjente lokalene, så er det fint å ha noe annet som binder oss sammen. Da tenker jeg at kulturen får ligge i arbeidsmiljøet og i pasienttilbudet. Det er det vi har hatt fokus på, å bygge det enda sterkere.

ELLEN:
Det er fint. Da bringer du meg litt over på det som er litt headline i dag, det med å faktisk bevare en kultur. Men så er det det; hvor mye av den kulturen skal man faktisk bevare? Og hvor bevisste skal vi være på det? Hva er det vi bevarer, og hva er det kanskje vi må endre litt på? Ønsker vi oss noe litt annet? Hvordan har dere jobbet med kulturen?

MARIT:
Først og fremst som jeg sa med arbeidsmiljø, og det å bli like, ikke sant? Å få til den greia der. Og så er det som du sier, det er jo ting vi ikke nødvendigvis skal ha med oss. Det er ting vi skal endre og utvikle oss på, også. For eksempel forløp. Vi må bli enda bedre på pasientforløp og hvordan flyten skjer for pasientene som skal i flere forskjellige seksjoner og på forskjellige nivåer. For det kan av og til innebære venting – uhensiktsmessig venting – for pasientene, sånn som vi har driftet til nå.

ELLEN:
Ja.

MARIT:
Og det er klart at i virksomheten hos oss så er det jo en god del pasienter som er inne på en paragraf, på tvang. De er inne mot sin vilje, har kanskje ikke sykdomsinnsikt og forstår ikke helt at de trenger behandling, de ønsker ikke det. Og da er det klart at et forlenget sykehusopphold er ikke nødvendigvis bare bra eller ønskelig. 

ELLEN:
Nei.

MARIT: 
Så da må vi se på hvordan vi jobber på en best mulig måte for at pasienten skal ha et opphold som gir godt utfall og gode helse uten at det tar uhensiktsmessig lang tid og mye venting.

ELLEN:
Så bra! Så da har man klart å løsne litt opp i skottene, og så brukt det til å faktisk gjøre noe med arbeidsmiljøet. Jobbe folk da litt tettere, ser de mer verdien av det å stå samlet?

MARIT:
Ja, absolutt. De gjør det. Og vi har lagt inn noen korte møtepunkter på tvers enkelte steder.
Vi har ikke fått til dette over hele Blakstad, så jeg skal ikke skryte for mye av det. Men vi har fått det til veldig bra noen steder, hvor disse korte møtepunktene gir veldig stor gevinst ved at man er del av et større fellesskap og kan drøfte problemstillinger man står i og få kollegial støtte eller bare en klapp på skulderen eller et smil fra kollegaen.
For det betyr jo veldig mye for arbeidsmiljøet, nettopp det der.

Ellen:
Ja.

MARIT:
Og det er krevende hverdager å jobbe med så syke pasienter. For det er jo klart at de pasientene innenfor psykisk helsevern som kommer til oss, det er jo de sykeste. De som er litt friskere får gjerne tilbud om behandling på DPS.

ELLEN:
Ja, riktig. Og nå da… Nå er det straks vår når vi sitter og prater her i dag, og klokka tikker jo mot august. 24. august er dagen psykiatrien som første klinikk flytter inn. Nå, disse månedene før, hva er det absolutt alle mest av nå om dagen, i driften?

MARIT:
Nå venter vi jo på å overta de nye byggene, så vi planlegger jo opplæring og bli-kjent-dager for alle medarbeidere, og skal bruke mye tid på det, parallelt med at driften går sin gang på Blakstad. Så det krever jo også planlegging å få dette til og få alle gjennom den opplæringen de trenger for å bli trygge, føle seg trygge fra første arbeidsdag på nytt sted. Det er jo mye rutiner som skal se helt annerledes ut, og vi skal få annen teknologi og annen planløsning. Ja, alt blir jo annerledes sånn i omgivelsene rundt oss.

ELLEN:
Ja.

MARIT:
Så det er det vi har hovedfokus på nå. Vi har også pauset en del annen kurs- og utdanningsvirksomhet for å fokusere på nytt sykehus og opplæringen knyttet til det. Så er det klart at vi skal avvikle sommerferie, også, og det jobber vi også litt med; å planlegge det på en god måte, og å ha alle tilbake på plass til vi skal flytte.

ELLEN:
Og med lederhatten din, akkurat nå, der du er nå… Hva er du, i rollen som sykehussjef og leder, hva er du mest opptatt av akkurat nå?

MARIT:
Jeg er det mest opptatt av det jeg nevnte for deg i stad, at medarbeiderne skal føle seg relativt trygge når de kommer inn i det nye sykehuset i august.
Ikke på opplæringsdagen, for det er klart, da er man jo helt ukjent. Men at den innsatsen vi legger ned nå og de teamene skal bidra med det som medarbeiderne trenger. Og det vil jo komme pasientene til gode når vi faktisk flytter. Så det er det aller viktigste som ligger på blokka mi nå. 
Og så har vi jo mange spennende prosesser som pågår i Klinikk for psykisk helse og rus. Vi gjør jo, mange endringer der, og har vært gjennom en stor omstilling, blant annet for å forberede oss til nytt sykehus. Og det å bidra på en god måte inn i det fellesskapet i klinikken, er jo viktig for meg.

ELLEN:
Ja.

MARIT:
Og det handler om blant annet å lage gode vaktordninger, da i nytt sykehus, for de må bli annerledes, og der ser det ut til å bli bedre samarbeid med for eksempel barne- og ungdomspsykiatrien, fordi vi nå skal bo tett på dem.

ELLEN:
Ikke sant? Og det er jo disse justeringene her som gjør at man må tenke litt annerledes. Store endringer, da?

MARIT:
Det er det.

ELLEN:
Ja, og det er omfattende. OK.
Hvis du skal tenke sånn helt ut av alle disse prosessene da, og bare se Brakerøya som nytt arbeidssted for deg og dine… deg først; hvilke forventninger har du?

MARIT:
Jeg har veldig store forventninger, egentlig, og jeg gleder meg veldig. Jeg har vært mye i bygget og sett hva vi skal inn i, og jeg tenker at det er veldig riktig utvikling at vi skal bo tettere på somatikken. Jeg gleder meg veldig til det, jeg synes det er veldig riktig at pasientene hos oss skal få det tilbudet tettere på.
Så jeg har veldig høye forventninger til at vi skal få til et godt og nært samarbeid med de somatiske avdelingene i sykehuset, og enda tettere med barne- og ungdomspsykiatrien og avdeling for rus og avhengighet som skal ha en rusakutt-seksjon vegg i vegg med vårt psykiatriske mottak.

ELLEN:
Ja. Og medarbeiderne, da, fra Blakstad og over til Brakerøya, hva tror du er deres forventninger? Er det kanskje noe du tenker at de gruer seg litt til eller gleder seg til?

MARIT:
Det er nok både og, absolutt. Jeg tror mange er spent på reisevei, hvordan det skal bli. Det blir jo nytt for alle. Og så er det jo ikke til å stikke under en stol at de lurer på parkering, hvordan skal det bli? Og kontorplasser.
Vi har mange kvadratmeter å boltre oss på på Blakstad i dag, så det er godt med kontorplasser og enerom og enekontorer. Det må vi jo utfordre oss på i nytt sykehus og tenke annerledes på, og venne oss til ny måte å jobbe på.
Jeg tror det skal gå veldig fint, men det er noe medarbeiderne er spent på, så det må vi snakke mye om. Og det gjør vi.

ELLEN:
Ja, og en ting er at man skal sitte i åpent landskap, for eksempel, kontra å sitte på kontorer som i dag. Og det er kanskje heller ikke så lett å øve på, da, når dere har den bygningsmassen dere har?

MARIT:
Nei, så det er en av de tingene vi ikke har fått øvd på.

ELLEN:
Ja. Gleder seg til, da? Hva tror du de gleder seg mest til?

MARIT:
Jeg tror de gleder seg til å ha bedre fasiliteter å tilby pasientene som jeg var inne på tidligere, å kunne ha noe mer plass. I hvert fall i forhold til antall sengeplasser, selv om kvadratmeterne er jo er det nok av på Blakstad, men å ha flere sengeplasser og de tilbudene som vi skal bygge opp, som vi kjenner på at vi mangler i dag… Det er en grunn til at vi velger å satse. Så det tror jeg vil bety veldig mye for mange medarbeidere, for de er opptatt av hvordan pasientene har det, og hva vi tilbyr pasientene våre.

ELLEN:
Ja. Og du da, og med dine kollegaer, ledere – har dere fokus på det? Hvordan skal vi støtte opp under den motivasjonen og heie på det de gleder seg til og ser frem til, og kanskje trygge dem på det de eventuelt gruer seg litt til?

MARIT:
Vi har veldig mye fokus på det. Jeg har til og med fått tilbakemelding på at det er litt mye prat om nytt sykehus på personalmøtene der ute. Jeg tenker at det er jo egentlig et godt tegn, fordi vi må snakke mye om det. Og så tror jeg det bidrar til god forberedelse og at vi får avklaringer på spørsmål og det som er uklart, og kan bidra til å trygge på den måten. Gjøre folk forberedt i best mulig grad. Det er viktig.
Vi bruker for eksempel et nyhetsbrev som vi sender ut hver fredag med bilder, dronebilder, følger byggeprosessen, tar bilder underveis når vi er på befaringer, viser de nye møblene som har kommet inn, skiltingen. Så vi jobber mye med kommunikasjon og informasjon.

ELLEN
Ja, det høres veldig bra ut. Så nå i tiden fremover så handler det da om å bare trygge enda mer, få landet noen av de disse prosessene og få folka enda mer om bord.

MARIT:
Ja.

ELLEN:
Det er ikke lite, bare det?

MARIT:
Det er ikke lite, nei. Som vi var inne på er det jo mange, så det å nå ut og få til den gode linja med informasjon og kommunikasjon…

ELLEN:
Ja, det og det vet man; du får aldri nok av det.

MARIT:
Nei, det er akkurat det.

ELLEN:
Overkommunikasjon er nesten ikke et ord, selv om du kanskje sa at «nå har vi hørt nok om det»…

MARIT:
Noen opplever det, men da er det helt sikkert viktig for noen andre at det har blitt sagt, som ikke var på det forrige personalmøtet. Så det treffer ulikt når man jobber tredelt, som vi i stor grad har gjort, i hvert fall. Så skal vi jo se litt på det med fleksible arbeidstidsordninger og få prøvd ut det i nytt sykehus også.

ELLEN:
Dette er spennende. Det er en stor prosess, stor endring for veldig mange, men jeg tror jeg er enig med deg når du sier at dette blir et stort løft. Ikke minst for pasientene som får som får et annet tilbud og andre rammer rundt seg. Og også da for de ansatte, selvfølgelig. 
Så sa du jo litt om… jeg spurte om dine forventninger, så kanskje har du sagt det allerede, men… hvis jeg sånn avslutningsvis skal spørre: Hva er det Marit gleder seg aller mest til, da?

MARIT:
Jeg gleder meg jo til å vise oss litt fram for somatikken, hva vi får til og hvordan vi kan jobbe innenfor vårt fagfelt og samarbeide med dem – kanskje på en bedre måte enn det vi har fått til med å ligge på så ulike lokasjoner og med avstand imellom. Så det gleder jeg meg veldig til. Og jeg gleder meg til å kunne kjenne på enda mer stolthet overfor hva vi gir av muligheter til pasientene i behandling og omgivelser som de kan få være i.

ELLEN:
Ja, så bra! Har du begynt å pakke, da?

MARIT:
Vi har begynt pakke, vi har begynt å rydde og kaste, og det er godt i gang. så det er i hvert fall i rute.

ELLEN:
Bare det er jo et stort, eget prosjekt, flytteprosjektet.

MARIT:
Det er et stort prosjekt, virkelig. Så det har jeg holdt på med i lang tid.

ELLEN:
Flytting, rydding og opplæring – det er nok å ta tak i.

MARIT:
Ja. Det er kjente temaer.

ELLEN:
Er det noe du brenner inne med? Noe som du tenker «oi, dette har jeg lyst til å si»? Nå har du muligheten, vet du.

MARIT:
Ja, det må jo være at folk må komme og ta en titt på det nye sykehuset, da. Nå har det jo vært åpent for publikum den ene helgen, og så er det jo fint å bare gå rundt på området og kikke.

ELLEN:
Ja, det er det.

MARIT:
For det blir virkelig flott, og det er jo ikke ofte man får være med på en sånn reise: å flytte inn i et helt fantastisk nytt sykehusbygg og forme det sånn som man ser at pasienten har behov for, og medarbeiderne trenger. Så det er jeg utrolig takknemlig for, og jeg gleder meg veldig til fortsettelsen av den reisen, Og så vet jeg at det blir krevende, og at flyttingen blir helt sikkert litt armer og bein og litt kaos, men jeg tror det skal være trygt for pasientene og trygt for medarbeiderne med den innsatsen vi legger inn nå og planleggingen.

ELLEN:
Det er jeg helt sikker på. Og som du sier, det er ikke alle som får lov å være med på den reisen her. Så vi som er så heldige å være med på laget… det er bare å ta det til seg, klype seg litt i armen og så kommer dette til å gå bra. Det er jeg helt sikker på. 
Da tror jeg vi skal runde av, så jeg sier tusen takk for at du vil komme til oss og snakke om flyttingen for PHR. Så skal jeg sikkert snakke med flere ledere etter hvert som også skal flytte inn på Brakerøya. Men takk til deg Marit, og masse lykke til for deres del, både deg og dine og hele laget på Blakstad som flytter over.

MARIT:
Tusen takk for det, og tusen takk for meg.

ELLEN:
Lederpraten kommer ut cirka annenhver måned. Om du har forslag til ledere i foretaket som vi bør snakke med, så sender du oss et tips på lederpraten@vestreviken.no.