Erfaring fra deltakelse i flerfamiliegruppe

​Hvordan var ditt første møte med flerfamiliesamarbeid?

Mitt første møte med denne samarbeidsmodellen skjedde i en tung periode av livet mitt. Jeg hadde store utfordringer med å tilpasse meg samfunnets normer og regler samt en nærmest ikke-eksisterende tillit til omgivelsene. Min dyptsittende skepsis til systemet gjorde det så å si umulig for meg å ha noe som helst tiltro til tilbudet om å hjelpe. Det var dermed noe halvhjertet og til dels motvillig at jeg lot meg overbevise av mine nærmeste om at det var verdt et forsøk.

Gjennom den individuelle introduksjonen ble det presisert at frivillighet og eget ønske om å delta er essensielle elementer som gjennomsyrer hele modellen. Helt i tråd med psykiatriens omfattende omveltning som tar avstand fra tvangstrøya ved å respektere individet som helhet gjennom å akseptere og inkludere. Dette ga umiddelbart gjenklang i mitt stille sinn, og den hensynsfulle tilnærmingen gjorde at jeg senket skuldrene en tanke. Knapt merkbart til å begynne med, men allikevel nok til at jeg ikke steilet fullstendig og kastet inn håndkleet før vi hadde startet.

Jeg må innrømme at jeg gikk mange runder med meg selv, og var på ingen måte overbevist om at jeg virkelig ønsket å delta. Den toårige tidsrammen virket skremmende stor. Men ved å ta seg god tid i den innledende fasen, og på ingen måte forhaste seg, virket modellen såpass tillitsvekkende at jeg valgte å gi det en sjanse.

Fungerer flerfamiliesamarbeidet?

I perioden mellom den individuelle intro-samtalen til første gruppemøte fikk jeg nok å stri med på andre hold da jeg gikk hodestups inn i en dyp depresjon. Jeg var totalt strippet for alle fremtidsvisjoner, inkludert det relativt nært forestående flerfamiliesamarbeidet. Krisen rammet meg så hardt at jeg til syvende og sist fant meg selv i innledningen av et tungt, men fruktbart, langtidsopphold på en av psykiatriens mange hjemsøkte institusjoner.

Mine personlige stigmaer var sterkt tilstedeværende og bidro i aller høyeste grad til at jeg følte meg bånn i bøtta ved første sammenkomst. Den første overraskende vendingen kom fordi institusjonen hadde en offensiv og fleksibel vilje til å inkludere flerfamiliesamarbeidet i min hverdag. Den aksepterende holdningen bidro sterkt til at jeg i det hele tatt maktet å gi det en sjanse, og understreker den positive utviklingen innen psykiatrien hvor nye behandlingsformer gis høy prioritering.

Individet blir respektert som helhet og akseptert som en ressurs, til tross for alskens diagnoser. Også gjennom å involvere personer i omgivelsene (for eksempel familie) i et konstruktivt samarbeidsklima hvor alle får mulighet til å bidra med sine ressurser utfra eget ståsted, fremstår psykiatrien som system overraskende inkluderende. Dette gjorde at flerfamiliesamarbeidet fikk en naturlig plass i timeplanen. Jeg kjente til og med et snev av tiltro til opplegget.

Hvilken verdi hadde det for deg å dele din situasjon med såpass mange mennesker?

Det å snakke foran en forsamling er en utfordring, men det gir samtidig utrolig mye tilbake. Det skulle vise seg uvurderlig for meg, selv om jeg måtte kjempe mot mange demoner til å begynne med. Det første året med regelmessige møter bar preg av mye angst og frykt for min del. Det var en tøff kamp i forkant av hvert eneste møte, og likeledes en seier over å ha kommet gjennom det. I startfasen var det spesielt tungt da jeg slet med å overbevise meg selv om at det var verdt det; det føltes meningsløst å ta den slitsomme striden hver fjortende dag.

Takket være en positiv og overbevisende holdning fra mine nærmeste, og institusjonens sterke vilje og evne til å gjøre møtene minst mulig problematiske for meg, valgte jeg allikevel å fortsette.

Deltakerne bestemmer innholdet i flerfamiliesamarbeidet. Hva gjorde det med deg?

Selve strukturen i flerfamiliesamarbeidet ble med sin repeterende enkelhet en viktig bidragsyter for min gjenerobring av et undertrykt følelsesliv. Hvert møte er sammensatt av klare og tydelige rammer som skaper en produktiv progresjon med et behagelig driv; balansert og tillitsvekkende. Et konstruktivt samarbeidsklima er essensielt for å få god helse, og alle deltagerne involveres helt og holdent på egne premisser. På systematisk vis blir det skapt rom for å kunne bidra i et fellesskap ut i fra egne erfaringer om det er ønskelig.

Hånd i hånd med resten av psykiatriens holdning om å sette individet i høysetet, ble flerfamiliesamarbeidet svært gunstig og kompletterende i det store og det hele for mitt vedkommende. Ved å velge å være åpen om mine følelser oppsto det en vinn-vinn situasjon med rom for både selvrefleksjon og inspirasjon. Virkningen eskalerte med tiden, og mer enn én gang opplevde jeg et nærmest magisk samspill mellom familie, institusjon og flerfamiliegruppen. Skepsisen måtte vike for en økende motivasjon for å delta - i takt med min egen utvikling og selvrealisering.

Er to år for lang tid?

Det kan virke stort og uoppnåelig til å begynne med, men jeg forstår i ettertid at tidsrammen er helt nødvendig. Ens fulle potensial kan bare nås når man tar tiden til hjelp. Dette er fundamentalt viktig for god helse, og i aller høyeste grad på det psykiske plan. Tålmodighet er en dyd og tiden leger alle sår, som det heter. Sannheter som er lett å si, men enda lettere å glemme.

Beundringsverdig nok er denne tidløse kunnskapen blitt tatt alvorlig og forsøksvis satt i system. I mine øyne fremstår flerfamiliesamarbeidet som en slags spydspiss for psykiatrien. Det symboliserer hvor aktivt og fleksibelt denne delen av helsevesenet arbeider for å bidra med sin relativt nyervervede forståelse av menneskets mentale verdi i dagens hektiske og høyeffektive samfunn.

Det er med dyp respekt, og ut i fra personlig erfaring, at jeg varmt kan råde noen og enhver til å delta i denne formen for hjelp til selvhjelp.